21.november 1920


For vel en uke siden så jeg at på LAIVforumet at laiven Fortidens pust trengte arbeidere. Siden jeg likevel skulle være i Oslo da laiven forgikk (for en gangs skyld) meldte jeg meg (og Geir) umiddelbart. Fredagskveld strøk jeg blondeforkleet og gjorde meg klar for en dag med te-servering og strikketøy på kjøkkenet. Og siden jeg bare skulle jobbe hadde jeg ikke satt meg så veldig inn i tiden, ante ingenting om politikk, samfunn, mote, hva som fantes eller hva laiven egentlig handlet om

Jeg og Geir ankom laivstedet en halv time før spillerne skulle komme og ble møtt i døren av veldig hyggelige arrangører som hadde en ny plan: De hadde nemlig fått flere siste liten-avmeldinger (oinkoink) og tenkte kanskje vi kunne ta ordentlige roller i stedet? “Joda, greit det, men jeg har altså bare dette kostymet” (langt sort skjørt og sort bluse) og inni meg tenkte jeg: “Jeg vet jo ingenting!!!”

Jeg fikk utdelt en halvside lang rolle om Fru Susannah Green, 37 år gammel antikvar som hadde kjøpt en statue hun ikke visste noe om. Hun hadde hørt rykter om Sørkors-ordenen, en litt mystisk “klubb”, men med mange forskjellige kontakter, som kanskje kunne fortelle henne noe om statuen. Så hun dro dit i anledning et foredrag om en utgravning i Irak. Enkelt i seg selv? Ja, det kan man tro.

Det viser seg at statuen viser samme figur som er avbildet på en tavle en utgravning i mesopotamia har funnet, vannguden Marduk. Merkeligere blir det når en kaptein kan fortelle at tavlen er funnet av marinen i nordishavet, og senere stjålet. En sort krystall sett i Afrika er også forbundet med guden. Etterhvert får jeg, kapteinen, psykiateren og en “vanlig” frue “anfall” av ukjent art, det blir liggende tang her og der og huset blir forsøkt invadert av et skummelt monster med tentakler. De som enda ikke er så åpne for det overnaturlige innser at det kanskje finnes noe mer mellom himmel og jord, og at Marduk ikke vil oss vel. Da ordenen til slutt prøver å ødelegge statuen (MIN!!!) ved å senke den i saltvann, klikker det fullstendig og vi fire som har hatt anfallene avslutter laiven stående og messe mens vi holder hender. Det var andre sideplott som foregikk også bl.a. forbannede ekteskap, en vennegjeng som hadde fått hjelp fra den onde, som gjorde at denne lørdagen ikke hadde ett kjedelig øyeblikk, det var alltid noe spennende eller mystisk som foregikk.

Og jeg fikk faktisk ekte kjendis-ærefrykt! En stakkars kjedelig antikvar får jo litt problemer med å opptre naturlig ovenfor stormestere, arkeologer og doktorer, Angelica Lust og selvelste Coco Chanel!

Jeg hadde ihvertfall en utrolig gøy og spennende laiv og angret ikke et sekund på at jeg tok utfordringen, selv om jeg hadde tristere kostyme enn alle (til og med butleren!). Og du, for noen flotte kostymer!

Skrivergården i Askim som lokalitet var jo et fantastisk utgangspunkt i seg selv, helt fullstendig 1924-realistisk. Og i tillegg er jeg overimponert over effektene arrangørene har tatt seg tid til å lage for “bare” en dagslaiv. spøkelsesdetektor, flotte statuer, tavler og skinn og ikke minst et ekte tentakkelmonster og et speil som kan skremme vannet av en stakkars antikvar (som heldigvis ikke så det før etter kutt, ellers ville skrikene skremt vannet av alle andre )

Tusen takk til arrangørene for innsatsen før og under laiven og ikke minst for all bevertningen, som bare ga laiven enda mer realisme!

Og takk til spillerne som frimodig spilte ut sine plott og ga en kjedelig antikvar (og en spiller på sin første laiv med overnaturlighet) en av de mest spennende dagene i mitt liv.

Viktige mennesker – Siv

Første gang jeg så Siv var første dag på Fredly folkehøgskole. Hun satt litt bak meg og hadde på snekkerbukse, gul genser og skaut. Hun hadde en liten gutt på fanget og jeg husker jeg tenkte “hun må være flink med barn”. Stemmer jo forsåvidt. Det viste seg at vi begge skulle gå på “søm og design”-linja, altså i samme “klasse” og vi fant fort tonen. Oss mot “blondemafia’n” liksom. Da vi fant oss hver vår fredly-gutt ble vi “firkløveret”. I begynnelsen av februar fikk jeg den lykkelige beskjeden om at jeg skulle bli tante. Kom nok litt brått på, men Siv har alltid vært litt original og “utafor boksen” og det er en av de tinga jeg liker med henne.

Etter folkehøgskolen flytta de til nord-Norge og vi til Nord-Hordland, og vi så ikke hverandre før i dåpen til lille Sol Angelica vinteren 2006. Jeg fikk den store æren av å være gudmor. Etterhvert flytta Siv og Bjørn fra kalde nord og inn i egen leilighet i Stjørdalen. Det gikk som det gikk med nord-Hordland for meg og den høsten fikk jeg plutselig eget rom i leiligheten til Siv og Bjørn. det var 3 veldig koselige måneder, der Siv introdusert meg for scrappe-kunsten og jeg fikk se SolA vår bli større og større. Veldig glad for den tia.

Etter det havna jeg i Molde igjen, og så ble jeg student i Trondheim. Desverre har jeg ikke fått besøkt dem på Stjørdalen så mye som jeg gjerne har hatt lyst til. Utrolig hvor lang en slik togtur blir når jeg har studier og de har barn, skole, leggetider og foreldremøter 🙂 Ikke minst er det litt leit at jeg ikke har fått blitt så godt kjent med den andre lille som også litt brått meldte sin ankomst sommeren 2008, Dominic Elian.

I går sendte jeg imildertid melding til Siv og spurte om hun skulle være med på juleverksted på Stoff og Stil. Det er nok vår felles yndlingsbutikk (hallo? et lager med bare stoff, liksom). Hun sa JA! og i kveld har vi kosa oss med å lage stjerner og vesker og selvfølgelig kjøpt litt stoff. Så selv om det ikke blir så ofte, er det sporadiske møtene våre veldig koselige. Jeg fikk til og med truffet Bjørn og barna såvidt.

Siv, selv om vi ikke møtes så ofte tenker jeg masse på deg og dere og vennskapet vårt. Du er veldig viktig for meg!

Blåmandag – hvem er jeg i verden?

Hvem er jeg i verden? Hvordan har jeg påvirket historien? Har jeg i det hele tatt utgjort en forskjell? Har jeg betydd noe i noens liv? Påvirket noen i positiv retning..eller negativ for den saks skyld?

I dag er det 6956402387 mennesker i verden (sånn ca.), så min eksistens utgjør en forsvinnende liten del av befolkningen.

Om jeg forsvant i dag, hvem ville savne meg…..sånn på ordentlig? Joda, jeg vet at mange ville blitt lei seg “og sånn”, men hvem ville virkelig mistet noe?

Jeg liker ikke meg selv på mandager.