Viktige mennesker: Torunn og Jeanita

Føler at det er lenge siden jeg blogga, men tror det bare er fordi det skjer innmari mye for tiden. Derfor har jeg også totalt mista oversikten.

Denne uken har jeg litt grunn til å være stolt av meg selv. Geir og jeg har nemlig fulgt en fettforbrenningsdiett som har en veldig spesifikk ukesplan, med måltider til fastsatte tider og i fastsatte mengder. Jeg har innsett at 250 gram salat faktisk er innmari mye! For dietten har bestått i hovedsak av grønnsaker, frukt og små mengder rent kjøtt, så kyllingfiletene har også virkelig fått ben å gå på denne uka 🙂 Hvorfor? Fordi vi begge ønsker å krympe litt, og bli mye sunnere. Og det har vært effektivt både på vekt og intoleranse-symptomer. Og så har vi fått ny innsikt i hvordan forholdet mellom grønt og rødt faktisk bør være og hvor ofte man bør spise. Nå håper vi at vi klarer å fortsette å være flinke, om ikke fullt så slavisk fremover. Vi skal nok kose oss med maten, ja, men vi skal også prøve å spare godsakene til helgene. Jeg har absolutt lært at det blir mer kos med godsaker man har venta på!

I tillegg går det i forberedelser til laiven Coming Home. Jeg syr kostymer som en gal, men koser meg også glugg ihjel med hobbykroken min og gode sy-venner.

I går kveld tok vi turen til Frognerparken for å feire 1årsjubileum for Torunns 25 årsdag. Da fikk jeg endelig overrakt den festlige overraskelsen vi har jobba med i ganske lang tid: mange av vennene hennes og foreldrene hennes har spleisa på en overlock (symaskin) til henne. Ikke overraskende nok ble hun kjempeglad, for hun har virkelig virkelig ønska seg den. Og hun fortjener den virkelig.


Viktige mennesker: Torunn
Jeg traff Torunn for første gang på laiven Norges Dæmring. Året etter deltok jeg på laiven hennes Tripping in the velvet. Deretter gikk det noen år, før jeg så traff henne igjen på Ulvehyl, laiven der jeg og Geir ble sammen. Siden hun også er omgangsvenn med Geir, og jeg skulle være med på laiven hennes den sommeren også, fikk vi mer kontakt i tiden etter at jeg og Geir ble sammen. På laiven SCA knytttet vi virkelige bånd, og året etter dette har jeg vært så heldig å få tilbringe masse tid sammen med Torunn. På laiven Linderud Gods redda hun dagen ved å “plage” oss på kjøkkenet!
Torunn er inspirerende! Hun syr flotte kostymer og er ikke vanskelig å be om hjelp 🙂 I tillegg er hun en virkelig målbevisst ung dame som jobber hardt for å nå sine mål. Noen ganger presser hun kanskje seg selv litt for hardt, men da er hun ikke så vanskelig å overtale til litt sosial avveksling 🙂 Og så lager hun verdens beste laiver!!! sammen med Jeanita, selvfølgelig

Viktige mennesker: Jeanita
Akkurat samme bakgrunnshistorie som Torunn, faktisk! Siden de de siste to åra har jobba intenst sammen for å dra i land laivene SCA og Coming Home har de blitt litt av en enhet. Så meget faktisk, at enkelte av og til lurer på om de er sammen…men det er de ikke. Jeg tror de er mer som tvillinger…

Jeanita er også inspirerende! Hun har stort hjerte, både for små og store, og stiller alltid der det trengs. Hun klarer alltid å si noe som får en til å føle seg bedre når livet er litt på skrå, og er også lett å overtale til et besøk (spesielt hvis vi lokker med Geirs te eller whisky;). Hun er akkurat slik hun bør være til enhver tid: seriøs når det trengs, barnslig det passer, dyp når det er tid for det…ja, dere skjønner? Vi har utviklet et veldig spesielt forhold som oss selv, men litt med grunnlaget vi har i våre relasjoner som forskjellige laivkarakterer, tror jeg 🙂

Torunn og Jeanita, jeg er glade i dere og der har en helt spesiell plass i hjertet mitt! Dere er VIKTIGE for meg!

Jeg er tolk!

No har vi vaska hybel og vi har fyllt opp bil
og vi har rydda kjøleskap og spist opp med et smil 🙂
No legg vi oss og kvile og sove godt i natt

for nå flytter jeg til Oslo, for å tømme bilen att


Idag sa vi takk og farvel til lærere og medstudenter på Rødbygget og senere til Sushi Bar. Så putta vi resten av sakene mine i bilen, og alt fikk plass, slik jeg hadde sagt helt fra starten og pappa hadde nekta for (Endelig fikk jeg den kreditten minstejenta har venta på hele livet, da mamma innrømet at “ja, hun fikk faktisk rett” 🙂 Og i morra avslutter jeg mitt liv som hybelboer, og bliH samboer for en kort periode.

Hybelen er tom, bilen er full. En era er omme, en ny tar snart fatt.

Fine dager

Ja, selv om jeg i det siste har vært litt melankolsk over “siste gang”-opplevelsene mine, har jeg også fine dager.

I går hadde jeg en veldig fin bursdag, faktisk. Siden det er totalt eksamenskaos i studentbyen valgte jeg å ikke lage noe heidundranes kalas, men heller holde audiens på en kafé i byen. Og som ble det et lite, men ekslusivt selskap blandet av mine tre “grupper” her i Trondheim: rollespill/laivere (rep: Ingvild), Tolkestudenter (rep: Anneli) og kristne (rep: Kelly).

Da jeg satt på bussen hjem velta det plutselig inn masse Revyfolk. De var på vei til eksamensfest på skolen, så jeg slengte meg med, siden jeg alledere var i finstasen. Der fikk jeg møtt og sagt farvel til masse folk som virkelig har betydd mye for meg de siste åra.


Viktige mennesker: Rotvollrevyen, Elise, Trine, Anne, Karoline, Thomas (og alle de andre fra Rotvollrevyene 08,09 og 10:)

Jeg likte tanken da jeg første året på Rotvoll ble fortalt at skolerevyen alltid blir tolket av tolkestudenter, men jeg ble ikke med. Teater er ikke helt min greie, og jeg kunne ikke tolke før ihvertfall i 2. klasse. Da de på slutten av året desperat etterlyste en kostymesjef ble jeg imidlertid gira. DETTE kunne jeg jo! Så jeg brukte hele januar på å sy åmer, troll og konfirmantkapper og merkelige rekvisitter, som et stort eple… Ikke nok med det, jeg fikk rollen som “åfferdådå” og “åme 13”. Passet meg ypperlig. I løpet av denne måneden ble jeg kjent med Karoline, Anne Tone og Elise, knalljenter.

Andre året var jeg med fra starten av, som kostymesjef. Bra var det, for vi brukte faktisk et halvt år på å sy Can Can-kjoler til de 5 guttene 🙂 Det året etablerte vi “Grønningsæters fabrik” på kostymelageret på Rotvoll, og Karoline, Anne og delvis Trine hjalp godt til der. Elise og Trine spilte i tillegg i bandet. Disse jentene holdt meg gående når det ble for mye rysjer og revydivaer for meg. Vi ble en sammensveiset gjeng. Og da Karoline og Thomas ble sammen på premierefesten smeltet hjertet mitt; det PERFEKTE par!

Det tredje året var jeg tolkesjef og hadde rett og slett ikke tid til å være med på kostymelageret. Det var trist og rart, men jeg er sikker på at Trine gjorde en utmerket jobb:) Savnet høsten sammen med revyvennene mine, men kosa meg stort med dem i januar og i tiden etter revy og praksis 🙂

Jeg skal ikke påstå at jeg har hatt stor grad av fraternisering med lærerstudenter, men nok en del mer enn mange andre tolkestudenter, og disse 5 personene spesielt er faktisk blitt veldig gode venner som jeg har funnet støtte hos og hatt gode samtaler og MASSE moro med.

Folkens, dere er VIKTIGE for meg, og jeg kommer til å SAVNE dere!

Farvel, Rotvoll

I dag tok jeg den aller siste turen ned til Rotvoll som student der. For å bruke opp kopikortet mitt og for å ta noen siste gang-bilder av minneverdige stedet på studiestedet mitt de siste tre årene. TAKK FOR ALT, ROTVOLL!

 

Rotvoll allé, min skolevei

Verdens beste kantinedame! Takk for alle smil!

D-bygget, rotvollrevyens hjem. Kommer til å savne deg, kostymelageret mitt! MITT!

E-kkeltrappa. Må innrømme at det er litt majestetisk å gå opp trappene på Rotvoll når lyset skinner inn de gotiske vinduene, men jeg er glad for at jeg slipper å brenne 200 kalorier hver gang jeg skal hente vann…(eller er jeg det?)

Glassgangene/Drivhusene. Gloende varm om sommeren, isende kald om vinteren. Her har vi nok slitt en del gulvbelegg, ja.

 

Tegnspråkloftet. Dårlig luft, dårlig plass, dårlige pc’er. Takk for alt. Blir nok rart uten, men kommer ikke til å savne deg!

Biblioteket. Ja, jeg har faktisk vært der! (det er der kopimaskinen er:)

Den merkelige trappa som jeg er sikker på fører til Narnia hvis man gjør det riktig! For nå nøyer jeg meg med å posere litt 🙂
A-ldri mer administrasjonen på Rotvoll!

Bakken som har redda kondisen min fra total undergang de siste tre åra. Takk og farvel!

og farvel……

I (hjerte) Loppemarked!

Jeg tror jeg har misforstått dette med decluttering, men jeg bidrar ihvertfall hardt til at andre får stor suksess på det området 🙂
Jeg hadde blitt invitert (på Facebook, seff) til “Bruktmarked” på Solsiden idag. Jeg satte meg på bussen og gledet meg til synke ned i duppedingser og gode “vintage” kupp (kan man ikke bare kalle en spade for en spade, og “brukte klær” for akkurat det?)… Og jeg må si jeg ble skuffa. 4-5 kompiser hadde tilsynelatende tatt det de fant innerst i klesskapet og bakerst i boden og samlet på et lite podie. Betalingsordningen var ikke så godt organisert og det virket som om de priset temmelig tilfeldig. Men joda, jeg bidro:*) 2 par sko, et smykke, en pelskant (beklager, vegetariske venner, den er laivkompatibel!), en kjempekul skjorte (som jeg faktisk fikk over hoftene!), en topp, et musikkskjerf, noen festlige strømpebukser (virket som en god idé, men hva skal jeg egentlig bruke dem til?!?!) og en veske (som jeg har skjult på bildet, skal bare bruke håndtakene uansett 🙂 forsvant ned i veska og 160,- forsvant til to jenter som sikkert får seg en god pils i kveld 🙂 Et knapt kvarter etterpå rettet jeg slukøret snuten tilbake mot busstoppet for å dra hjem igjen, men….hva skuer mitt øye?

“Loppemarked på den lokale skolen”! Det var bare en times tid igjen, så jeg tenkte “Hvorfor ikke få uttelling på bussbiletten? Kuppene er nok borte, men kanskje det er posesalg den siste timen, så noe finner jeg sikkert å fylle veska med”. Jeg pesa oppover bakken (Trondheims bratteste) og inn i en gymsal som faktisk fremdeles var temmelig full. Damen i døra annonserte at her var det posesalg, ja: 50,- posen. Jeg fikk en remapose og begynte å vandre langs ribbeveggen, som faktisk var dekt av kasser fyllt med stoffrester, gardiner og ymse tekstiler. Etter en snar runde i lokalet konkluderte jeg med at jeg nok ville ha størst utbytte av å fokusere på stoffhaugen. Og du må tro skuffelsen forsvant som dugg for solen! Her var det mye å hente. Mens jeg stod der med nevene i hver sin kasse ropte damen “30,- posen!”, så jeg bestemte meg for ikke å være beskjeden. Jeg kunne nok sikkert finkjemmet alle kassene, men iom. at jeg skal flytte neste uke og også gjøre noe med disse stoffene “begrenset” jeg meg til 3 poser…


Så mye lekkert, mine favorittmønster og -farger og MASSE gode kostyme- og kjoleidéer roper imot meg:)
Rad 1: En lang skogsgrønn duk, som mest sannynlig blir kjortel til Geir til Ulvehyl, En brun duk. En brun stoffbit som kan brukes til det meste. Et retro putetrekk. En SVÆR duk(?) og en gardinglengde i lys grønn ranketekstur (elskeelskelsk), en SVÆR gardin (tre bredder!) med kult mønster, som jeg elsket, men ikke aner hva jeg skal gjøre med.
Rad 2: Et dynetrekk jeg trodde kun var hvit flanell, men som viste seg å ha søte rosebroderier! Litt lilla “silke”, tidenes stiligsje paisleymønstrede dynetrekk, et flanelldynetrekk som er lilla på ene siden og hvit/lilla-stripet på andre siden m/ putevar, en kul grønn gardin med fløyelsmønster, en sort og stripete gardin som skal bli en bukse og kanskje en vest.
Rad 3: En fin rankemønstret blondegardin med rysjer, en vintagemønstret stor duk, tidens lekreste fløyelsvelourstoff, og en tynn signalrød bomullsgardin som muligens skal bli “aftenkjole” til Ulvehyl.

I tillegg fant jeg en fløyelsgenser som SKAL bli noe annet, et kult brunt belte, en vakker grønn topp i skogsmønster, et mønstret linskjørt, en heklet brun bolero og en hvit kjortel av noe slag fra en leketøysbutikk, kan sikkert brukes som en serk/nattkjole-sak.

LIVET ER HERLIG!

International Shawl Yarn Swap 2

Today I picked up the second package in my IYS. Once again I am speachless over the generousity and creativity my international yarn friends put into these gifts.


There was no doubt my friend was Canadienne 🙂 In addition to a magnet, scented candles, borchure and postcards from Nova Scotia I got some maple syrup treats, Canadian magazines and the most beautiful yarn I have ever had my eyes and hands on!!! Convinicidentally I also got a bag of my favorite foreign fruit pastilles wich I am happily chewing down while I am writing 🙂

THANK YOU, AMY!!!!

Siste gang.. en era er over

I dag fikk jeg åpenbaringen: Jeg har gått inn i nok en “siste gang”-periode. I dag gikk jeg og Anneli ned fra tegnspråkloftet for å levere notater til eksamen neste uke. Den skal holdes i byen og da vi gikk ut av hovedbygget innså vi at “dette er siste gang vi er på skolen!”. Jeg skal ALDRI mer gå i gangene på Rotvoll!

Da jeg kom hjem ble jeg sittende og prate med folk på kjøkkenet og Vibeke fortalte at hun skulle ta nattbussen hjem for sommeren… og jeg innså at dette meget mulig er siste gang jeg ser henne. Vi har ikke hatt noe spesielt nært forhold, men vi har tross alt bodd sammen de siste to årene, levd med hverandres vaner, lyder og saker, og jeg må innrømme at det kom noen tårer da jeg satt der og tenkte på det som nå skal ta slutt.

Jeg pynta meg for å dra på middag og fest med klassen. Det er første gang vi var (nesten) alle samlet for sosial hygge, og mest sannsynlig den siste festen vår sammen. I klassen er det også mange mennesker jeg ikke har hatt noe spesielt nært forhold til, mens andre har betydd mye mer for meg enn jeg kanskje har sagt til dem før. Alle sammen har likevel vært en del av hverdagen min de siste tre årene og vi er jo blitt kjent og vant med hverandre, og det blir trist neste fredag, på avslutningsseremonien, som blir vårt siste møte og nok også den siste gangen jeg møter flere av disse menneskene “bevisst” 🙂

Så jeg bestemte meg for at jeg ihvertfall skulle sørge for å fortelle et par av de personene som har betydd mest for meg disse årene hvilken forskjell de har gjort i livet mitt. Dette førte til at jeg fikk (nok) en veldig oppløftende og åpenbarende samtale om meg selv og mitt forhold til andre mennesker, noe som var veldig godt. Jeg gikk ganske tidlig, men jeg føler ihvertfall at jeg har fått sagt det jeg burde til de jeg burde.

Hybelen min er temmelig tom, det eneste som er her klær og de tingene jeg skal bruke den siste uka. Veggene har ingen bilder lenger, hylla og alle bøkene er borte, kun det nødvendigste ligger og flyter, for jeg orker rett og slett ikke å rydde i så få ting.

Om en uke er tilværelsen som student over. Selv om jeg skal fortsette på skole, skal jeg aldri mer bo på hybel og lage mat bare til meg selv. Jeg har nok aldri levd noe utagerende studentliv preget av fest, konserter og kollokviesamlinger med mer eller mindre fokus på studier, men i tiden fremover skal jeg faktisk bli ordentlig etablert og stige på skalaen for voksenpoeng. Jeg skal flytte inn i leilighet som jeg kun deler med én person, jeg kan ha de gardinene jeg vil i stua, jeg skal bli samboer med en mann som har egen stasjonsvogn, jeg får fast jobb, og i september skal jeg gifte meg!

Det vil nok bli mange tanker, tårer og smil den neste uken, en tid for å avslutte og gjøre klar til noe nytt. Jeg har vært gjennom noen slike runder før, og det er alltid like hardt, tungt og merkelig. Så jeg kommer nok ikke til å takle det verken bedre eller verre, og heller ikke innse at tiden med studentliv er over før til høsten da jeg oppdager at jeg ikke skal tilbake hit.

Min store oppfordring til mine lesere må nok være: Sørg for at de som er viktige for deg vet det! Det betyr så mye å få høre at man utgjør en forskjell, om så bare for ett menneske. Det er DETTE mennesker trenger å vite!