En uke igjen!


Det er skikkelig rart å tenke på…eller….det er faktisk umulig å tenke seg: om en uke er jeg gift! Frue, hustru, kjerring, bundet for evig til mannen i mitt liv. Jeg klarer bare ikke å forestille meg det, jeg aner jo ikke hvordan det vil føles….men jeg gleder meg veldig.

Nervene ligger utenpå og blodtrykket er høyt, det er fremdeles mye som skal fikses og pakkes, men sommerfuglene er også lette å kjenne 🙂 Et øyeblikk vil jeg spole fremover, mens i det neste vil jeg veldig gjerne ha en måned til å forberede meg på.

Men til syvende og sist tror jeg vi kommer til å få en flott dag, den perfekte bryllupsdagen.

Devoted?

Onsdag 25. august begynte jeg på Filadelfia Bibelskole, og tirsdagen etter satte vi oss på bussen for å dra til Strand leirsted i Sandefjord; “Bli kjent-tur”!!!

Allerede den kvelden bestemte jeg meg for å slutte på bibelskolen…

Jeg har alltid vært en leder; gått foran, tatt initiativ, tatt eller blitt gitt ansvar, ordnet opp, organisert, arrangert og ledet. Jeg har også hatt en lidenskap for musikk og dans. Jeg har virkelig tro på at dette er gaver Gud har gitt meg, og jeg har alltid ønsket å bruke dem i arbeid for kirken.
Jeg så på Bibelskole som en ypperlig mulighet til å ta et skritt nærmere dette. I tillegg begynte jeg på Bibelskolen for å få noe av den teoretiske tros- og bibelkunnskapen jeg ikke har fått fordi jeg har praktisert min tro på egenhånd, uten noe fellesskap med undervisning.

Da jeg kom inn i klassen og begynte å hilse på folk ble jeg virkelig overveldet. For det første er alle flere år yngre enn meg, men de fleste har virkelig vært aktiv i menighet, leir, grupper og arbeid for kirken. Mange kjente hverandre gjennom sine fellesskap og i tillegg var de alle virkelig nær Jesus. Og hvilke fantastiske mennesker! Fulle av evner, egenskaper, gaver og velsignelse fra Gud. Jeg tenkte: “her har jeg ingenting å gjøre, ingenting å bidra med, jeg kommer til å holde alle tilbake og jeg kommer aldri til å få brukt mine gaver her hvor alle andre er kommet så mye lengre og dermed kommer til å bli valgt foran meg”. Jeg følte at Kristine forsvant, hun som alltid snakker høyest, bryter isen og får fart på tingene, jeg havna i et hjørne, fullstendig målbundet og overkjørt av alle disse flotte menneskene. Og alle jentene er sååå peeeene! Luksusproblem, kan man vel kalle det.

Så jeg slutta…og skulle bare fortelle det til Oline, læreren min. Jeg fortalte henne hvordan jeg hadde det, og at jeg hadde innsett at tiden var ute. Det var for sent for meg.

Så sa hun: – Du tror ikke at tiden er inne da?
Kanskje dette året er for at du skal sette deg ned, være stille og ta imot det Gud vil fylle deg med for å forberede deg? Du kan ikke gi noe til andre uten å være full av noe å gi. Og så sa hun noe som satte seg rett i hjertet som årets motto for meg: I år skal du bygge grunnmur, ikke pynte i 2. etasje.

Det tok altså bare et lite kvarter å totalsnu hele perspektivet! Å sette ord på følelsene og tankene gjorde dem helt ufarlige. Jeg fikk helt nye forventninger og håp for dette året. Jeg nekter å være med på noen konkurranse om hvem som synger best, ber mest åndelig, får de dypeste profetiene eller har de kuleste Jesus-t-skjortene. Nå er det virkelig en fred og en glede å skulle sitte bakerst dette året og suge til meg hver dråpe, sluke hver smule av det Gud har å gi meg ved hjelp av fantastiske lærere og klassekamerater.

Dagene etter dette har vært virkelig herlige og det er så spennende å tenke på at dette kun er den spede begynnelse! Jeg gleeeeder meg! Jeg er DEVOTED!