Guds kirke

Vi har alle hørt det før, og jeg er skyldig i å ha tenkt det mange ganger: Statskirka er kjedelig. Gudstjenestene er døde. Det samme om igjen og om igjen og i alle kirkene. Finnes det virkelige kristne i statskirka?

Etterhvert som jeg har lært å være mer var for Guds nærvær har jeg imidlertid fått motbevist min egen teori. Flere ganger når jeg har vært i en helt vanlig norsk kirke på en helt vanlig gudstjeneste eller arrangement har jeg opplevd Den hellige ånd sterkere enn på mange pinsemøter. I fjor hadde jeg på en julekonsert et så sterkt møte at to i koret merket det og kommenterte det etterpå!

På søndag dro vi til Kongsberg for å bivåne feiringen av Domkirkens 250års-jubileum. Det er mange gamle kirker her i Norge, men denne er spesiell på sin helt egen måte. Det er en nydelig kirke i rokokko-stil, med vakre utsmykninger hvoren man snur seg. Gudstjenesten var lang, en fullstendig messe med ekstra hilsener, musikalske innslag og laaang preken. Og likevel tok jeg meg selv i å stå der og nesten falle overende av Guds nærvær… og det fikk meg til å tenke på hvorfor.

Jeg har også hørt mange ganger at “det er ikke bygget som er kirken” og at et møte med Gud ikke skal komme an på omstendighetene… men likevel tenker jeg: De norske kirkene er bygd for en ting; Gudstjeneste. Den dag i dag har de aller fleste i Norge respekt og en viss ærefrykt og -fryd for de flotte kirkebyggene. Det er sjeldent man tillater annen virksomhet enn gudstjeneste og kristne konserter i kirker. De gamle kirkene ble bygd i en tid der man virkelig bruke av sin rikdom og streve for å ære Gud med vakre utsmykkede kirkerom. De hadde kanskje misforstått hva Gud bryr seg om, men hjertet var på rette plassen. Jeg tror dette har noe å si. At Ånden hviler og virker på de plassene der den ikke blir forstyrret.

Personlig har jeg sansen for tradisjoner, gode gamle liturgiske ledd og en og annen “Ære være Gud i det høyeste” i en toneart som kun kastrater finner behagelig. Det er ikke alle som har det, det forstår jeg. Selv liker jeg også den frie formen i pinsekirka bedre som uttrykksform i det daglige, men jeg får altså sterke møter med Gud også på de harde kirkebenkene fra 1800-tallet (og tidligere). Derfor er jeg glad for at de finnes og blir tatt vare på, og håper det får være slik i lange tider.

 Nydelig kirke!
 Her satt de høye herrer
 og kikket på lysekroner med levende lys!
 og hørte på presten som hang på veggen og prekte 🙂
 I forbindelse med jubileet hadde de restaurert det gamle klokkespillet og det ble innviet med pomp, prakt og rappelører (?)
Og for å vise at kirka ikke bare er kjedelig, hadde de også ballongslepp på torget 🙂

Og her er urfremførelsen til det nye klokkespillet

Guds veier er uransakelige og rare

Jeg hadde bestemt meg. Grunnen til at jeg søkte 2. året på bibelskole var Bønn og tilbedelse-fordypningen. Det er det jeg trenger, å fordype meg i livet nært Gud. Jeg skrev det i søknaden min. I går hadde vi forventnings-samtale og snakka om konkrete ting jeg ville gjøre i praksis på linja.

Vi har hatt en uke med undervisning rundt de ulike fordypningene. Jeg har alltid visst at “De unådde” ikke er min greie (ihvertfall ikke enda). I løpet av de siste ukene har jeg fått flere tjenester i menigheten, så jeg begynte imidlertid å lure på om dette kunne være noe for meg, men etter tirsdags undervisning visste jeg at det var uaktuelt.

Før lunsj skulle vi tenke og be litt for oss selv. Det at jeg ikke engang klarte å formulere tre setninger var for meg det sikreste tegnet på at jeg TRENGER bønn og tilbedelse i livet mitt. Jeg hadde bestemt meg.

Etter lunsj skulle vi få den siste lille infoen og si hva vi hadde bestemt oss for, uten forpliktelse, og der snudde alt. Jeg innså at de tjenestene jeg har fått passer perfekt inn i menighets-linjas organisering. Jeg HATER å velge mellom to goder. Jeg var redd for å velge feil, og lurte på hva jeg ville gå glipp av… og om det er rett for en kristen med ett år å gjøre det på å velge den praktiske måten… men jeg gjorde det…jeg ombestemte meg, og tok beslutningen om å fordype meg i menighet.

Da jeg hadde sagt det og lagt det i Guds hender, viste Han meg akkurat hva jeg hadde gjort. Jeg hadde grepet muligheten til å oppleve det jeg har lenget etter i over ti år; å være en del av fellesskapet, å være med å skape det, og å få møte mennesker som vil vandre med meg resten av livet. Jeg har gitt kontrollen over det neste året til Gud og kommer til å bli avhengig av Ham til å klare det. Og jeg har full mulighet til å utføre tjenesten min og engasjere meg i bønn og tilbedelse ved siden av, det er jo ikke slik at menighetsarbeider ikke ber 😉

Gud er rar. Jeg ELSKER det!