De av dere som har fulgt med fra papirkurven.net vet at jeg driver med LAIV (Levende Alternativ Interaktiv Virkelighet). Første gangen jeg satt mine føtter på Hjartdal Fjellstoge visste jeg at jeg MÅTTE arrangere laiv der. Verdens vakreste sted, og kjempeegnet, med god plass ute og inne, stort kjøkken og soveplass til 30+. Ikke gjorde det saken verre at interiøret er så klassisk vakkert innredet at stedet er historisk korrekt uansett. Så for litt over et år siden satte vi planen ut i livet og annonserte Bare Solen er Ditt Vitne – en helg på Pensjonat Hjerterdame.
Visjonen var at totalt forskjellige mennesker skulle møtes på et Pensjonat fredag 13. september 1895, for å feire bursdagen til vertinnen, den svært eksentriske, verdensberømte operasangerinne og burlesque-danser Madame Safiya Fried, hvis store lidenskap var mystikk og spåkunst. Noen kjente hverandre, noen var nye. Og maten skulle være god og i rikelige mengder.
Vi satt oss ned og skrev, drodlet og tenkte. Og tiden gikk. Påmeldingene begynte å komme inn. Karakterene formet seg, og jeg storkoste meg på ebay og i dillebutikker, og har vel kjøpt det som er av hjerteformede dingser det siste halvåret. For en gangs skyld brukte Geir penger på kostymer, og ble en skikkelig snasen Liam Noone, stedets velrennomerte kokk. Jeg var realistisk nok i forhold til tid og stressnivå og brukte faktisk også penger på å få sydd kostymer, som ble helt perfekt snasne til den snasne bestyrerinden jeg skulle spille.
29. august gikk hele greia av stabelen. Vi hadde skysset gjengen opp til stedet i minibuss og et par timer etterpå var de ikledd vidunderlige kostymer og trådte inn i ei fjellstoge som for anledningen var oppstaset til å være Pensjonat Hjerterdame anno 1895, med gamle bøker i hyllen og fjærpenn og blekk på bordet på “biblioteket”, blondeduk og rød løper på spisebordet, gamle bilder på veggene, ymse kaffeservise til 50, hjertedrops i skålene og ikke minst; spøkelsesspeil.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg hadde det artig. Vanligvis blogger jeg langt og lenge om spilleropplevelsen, men jeg synes det er litt vanskelig denne gangen. Det var annerledes å være arrangør. For det første måtte jeg utføre noen praktiske oppgaver underveis, og for det andre var det noe annet å vite alt om alle, iom at jeg hadde skrevet alt om alle… Men jeg storkoste meg med å se Pensjonatet og karakterene komme til live, oppleve den helt autentiske stemningen av en helg på et pensjonat i 1895; de fjasete tyske turistene som satt på en skrent og malte og spilte sitar, kunstneren som satte opp sitt (helt autentiske!!!) fotoapparat og tok bilder av gjestene på spasertur, den snobbete foretningsmannen som blåste av praktiske hensyn og slepte alle med ut på picnic, de søte snille unge pikene som puslet puslespill, og herrene som spilte kort. Alt akkompagnert av 6 måltider om dagen og heftig poltergeist-aktivitet om nettene. Min drøm hadde vært å skape en ramme, og la spillerne fylle den med liv. Og drømmen ble absolutt til virkelighet!
Den største overraskelsen, og mest konkrete spilleropplevelsen, var vel at jeg helt på tampen av laiven ble forlovet! Rollen min, Sophie McBruin hadde en stund hatt godt øye til Fredrik Dahl, en venn av en stamgjest, og etter noen timer med intenst spenning, viste det seg at han slett ikke hadde lagt sin elsk på en annen likevel, og at følelsene var gjensidige! Samtidig ble det en slags grusom terrorbalanse. Sophie var nemlig aldeles ikke var noen skotsk adelsdame på pause fra de masete beilerne, men lausungen til Madamens far og barnepiken som hadde blitt gjemt bort, og strengt tatt ikke hadde noen stand i det hele tatt, og på alle måter tvilte på at hun kunne elskes. Og han var bare en mekkersønn som levde på stipend fra sin velgjører, som viste seg å være hans egentlige, ukjente far (som selvfølgelig var gjest på stedet), og hadde ikke turt å fri nettopp fordi han heller ikke var av den stand han ga inntrykk av, og på ingen måte trodde noen kunne elske ham. Så det hele var jo perfekt, altfor perfekt til å være virkelig…eller?
Laiven ga absolutt mersmak, og jeg tar meg selv i nok en gang å se verden med arrangør-øyne; “den hadde vært fin i stuen på Pensjonatet”, “det kunne bli et morsomt plott”, “det navnet er perfekt for en bondesønn”. Hvem vet? Kanskje vi må tilbake til Pensjonat Hjerterdame?
