Month: October 2013

Var på kontroll hos spesialisten idag. Etter verdens kjedeligste rutinekontroll forrige uke håpet vi virkelig påå få se eller høre noe, og heldigvis ville hun ta IUL!!! Hurra!

Hun spurte hvordan det stod til, og jeg sa “bare bra, ikke mye symptomer for tiden”. Pappan ymta frempå om “emosjonelle reaksjoner”, uten å si så mye om hvem det gjaldt. Det var nemlig han som åpnet vannverket på fullt med en gang han kom bort til UL-apparatet.

Lå sååå fint når hun målte (5,48 cm) og så på hjertet (fine stabile slag), men da pappan ba om å få bilde begynte den å rulle rundt der inne og ville aldeles ikke sitte pent og smile, nei. Samtidig var det en helt utrolig opplevelse å faktisk se den både sparke og snu seg, virkelig leve inni der! Men vi fikk et fint bilde av tommelen opp! og jaggu vinker den ikke pent også. 12 uker i dag, og babyen feirer med å danse rundt på blæra til mamma.

Ja, i dag var vi på første ordinære svangerskapskontroll hos fastlege. Det ble noen skjema og slikt. Hadde jo håpet og gledet meg til ihvertfall doppler, men det gjør ikke min lege før i uke 14 Og UL blir det ikke før tidligst uke 17 Blir jo sprø, har så lyst til å høre eller se noe!!! Vi var begge enige om at helsepersonellet vet hva de driver med, de som gjør dette hver dag, men samtidig er det litt leit å sitte der og føle seg dum fordi man bekymrer seg for om alt er i orden. Får håpe spesialisten prøver å høre eller se noe neste uke.

Vi har visst søkt oss til Ullevål. Tanken på sykehus er todelt, HATER jo alt som har med sykehus å gjøre, og takler det dårlig, gruer meg sykt til nåler og slanger og alt slikt, men vil samtidig ha tryggheten i erfarent personell og alle tilgjengelige hjelpemidler.

Jaja, hun trykte ihvertfall på magen og sa at alt var som normalt. Jeg fikk også kjente, men kjente egentlig bare at jeg måtte tisse (igjen) .

Blogg, forum og babyapps, det er min nye hverdag. Og det er jaggu greit å ha når man kjenner noe…eller ikke kjenner noe, og kan få roet ned panikken blant likesinnede.

Det eneste jeg kunne ønsket meg nå, var en monitor på magen som sier “alt er bra!”, for kvalmen har roet seg, og jeg føler meg egentlig helt normal, så selvfølgelig frykter jeg det verste! Men jeg sover gjerne 12 timer i døgnet, og klarer fremdeles ikke tanken på bacon, så et eller annet står på.

Ja, et virkelig ett, altså 🙂

Det er ikke så enkelt å få samla familien i disse dager og min stakkars tante har prøvd siden bursdagen sin i august. Jeg trodde alle 4 tanter skulle komme, og da var det veldig naturlig å fortelle den gode nyheten til alle samtidig. (Rettferdighet er høyt oppe hos oss 🙂 )

Liker jo å gjøre ting litt orginalt, så vi har tatt gravidbilde, som jeg har laget et “hjemmelaget”-stempel på. (Det er jo et naturlig oppfølgingsspørsmål hos oss; ble det prøverør eller?)

Det var bare den andre tanten på morssiden som kom likevel, men de fikk hver sin eske med “høstens hjemmelagede produksjon” som jeg sa. Det tok faktisk litt tid før de tok poenget, de syntes bildet var fint i seg selv. Men de ble veldig glad, og gleder seg veldig til å bli grandtanter.

Måtte sende bildet på mms til de to andre, og det ble gledesmeldinger fra den kanten også, ja 🙂

Nyyyt det, sier alle forståsegpåerne, de som har gjort det før, som man skulle tro hadde rett i alt. Men her kommer sannheten, en gang for alle, til alle dere som ikke har vært i min situasjon, men kanskje kommer til å komme dit engang.: (Om du ikke tåler sannheten, slutt å les NÅ!)

Det er ikke så mye å nyte på dette punktet. Jeg er kvalm og trøtt og har fått godt forsprang på ammetåka. Kjenner ikke bevegelse, eller har noen synlig mage å flagge med, ingen reiser seg for meg på trikken, eller lar meg snike i køen. Ikke kan jeg pinne alt det skjønne babystashet, for det er fremdeles hemmelig. Ikke kan jeg spørre om råd, eller klage min nød, på Facebook. Jeg tar meg faktisk i å lure på om det hele bare har vært inbilning…helt til neste kvalmebølge slår til. Jeg måtte fortelle kollegaen min hvordan ståa var, rett og slett fordi det var greit at hun visste hvorfor om jeg måtte løpe og spy. “Åja, nå ser jeg at det er en kul der”… Neida, kjære deg, det er nok bare ost-og-makaronien som er det eneste jeg har lyst på for tiden.

Så det eneste tegn på graviditet er forløpig de negative.

Neida. Jeg skal bli mamma. Vårt lenge etterlengtede og aller høyst ønskede barn kommer om bare 7 måneder. Det er SÅ verdt det!

I går kjørte vi ut av byen til svoger med familie. Etter at vi hadde gitt barna noen smågaver fra turen vår til Kiev, sa jeg: Og så har vi en gave til, men den kommer ikke enda. I mai skal dere få et søskenbarn!

Også denne gangen var jeg veldig spent på reaksjonen. Svigerinnen min har vært veldig tydelig på at hun veldig veldig ønsker seg tantebarn, og niesen vår har stadig ymtet frempå om behovet for et søskenbarn. Reaksjonen var egentlig mindre høylydt enn jeg hadde forventet, men smilene var brede nok de 🙂 Vår lille nevø på 5 måtte nok ha det forklart litt ekstra, det er ikke alltid like lett å forstå at det er en baby i en mage som ikke er så veldig mye større enn vanlig.

Men det tok ikke lang tid før barna forsvant sammen med mamma og kom tilbake med bamser, små klær og babyleker som vi skulle få arve. Og begge barna vil veldig gjerne sitte barnevakt (mulig de skal ha litt oppsyn de første årene dog:). Denne ungen kommer nok ikke til å vansmekte, nei 🙂