Ulltur Kultur

Har du noe ull? Det har jeg.

For en stund siden sendte en venninne meg en lenke til en finn-annonse: “Stoffer/tøy i ull og terylene i høy kvalitet til sy-stue og hobby-søm, 20 kr. pr. meter, selges i hele ruller på mellom 30 og 45 meter. “

– Når skal vi dit? spurte jeg. -Jeg har spurt om vi kan komme til helgen, sa hun. Skal sies at det ikke er første gangen denne venninnen kjøper ull og andre stoffer i større kvanta. Det er kjekt at det norske språket åpner for grenseløs og gjentagende humor som spiller på den språklige overlappen mellom stoff og stoff. Avhengighet, misbruk, forbruk, pushing, det å kjøre til Norges innerste kroker for å hente stoff på et nedlagt lager, bagasjerommet fullt av stoff… men jeg vil påpeke at vi alltid bruker nye nåler.

Vi ankom Paradis og gikk berserk. Damen som solgte stoffet fasiliterte, ved å klatre i haugene med stoff, dra frem, forklare og fortelle. Vi frydet oss over historier fra barndommen på Drammen Uldvarefabrik (altså, faren hennes eide den, hun jobbet ikke der), vi ble småkvalme da hun fortalte at de hadde kastet en container med 100 år gamle klær fordi “de hadde noen huller”, og frydet oss igjen da hun inviterte oss hjem for å se på undertøyet hennes (ja, jeg vet).

Bildet gjør ikke lageret rettferdighet. Dette er etter at vi har plukket sikkert 20 ruller

-Jeg skal ha den, og den. Og den, og den… og kanskje den. Vi la til side rull på rull, hver vår stadig voksende haug. Dere vet kanskje at jeg har en viss forkjærlighet for striper? Og så er det noe med det. 20 kroner meteren. Det skal ut, det det bare, for lageret skal selges. Stoffet reddes. Og denne sjansen får vi aldri igjen. Da kan man ikke la noe ligge igjen om man tror man kanskje kan bruke det en dag.

Handlevogn fikk liksom ny mening denne dagen

Innimellom fortalte damen flere historier, og vi fant også noen andre småting fra hin svundne tider, som vi fikk med på kjøpet, blant annet gamle lodd, vevskjeer, store sytrådsneller, og et gigantisk trådsnellestativ.

Og så fikk vi godt kjøp da. Mange av rullene hadde slike papirmålebånd i seg, men noen hadde det ikke, og damen hadde utviklet en målemetode for disse, som jeg er ganske sikker på havnet i vår favør. En rull hevdet hun var ca 30 meter. Da vi kom hjem og jeg klipte av 15 meter til venninnen, så det ikke ut som det var tatt av rullen i det hele tatt.

Så da vi hadde båret vel en halv kilometer stoff til bilen, fulgte vi etter henne til et stilig bolighus. Undertøyet hadde hun desverre forlagt, men hun hadde nydelige broderte duker, gardiner og sengetøy, som vi fikk kjøpe for en svært billig penge.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Culina Gallina (og litt om Vargh, Horisont og laiv generelt)

Det er vel ingen hemmelighet at jeg har en stor lidenskap for kombinasjonen mat og laiv. Jeg elsker å sette meg inn i mattradisjonene i de historiske settingene jeg laiver, og jeg elsker å lage mat på laiv. I tillegg har det blitt en kampsak for meg å sørge for at laivere faktisk spiser. Det har jeg gjort alvor av, og så og si blitt profesjonell laiv-kokk som følge, med konseptet Culina Gallina. På Spillerom 2018 holdt jeg et innlegg om Matens rolle på laiv, og jeg er så og si ferdig med en laivmatminnekokebok.

Vargh var en slags generalprøve. Arrangørene etterlyste noen til å drive versthus, og jeg sa selvfølgelig ja, med betingelsen at jeg fikk lage mat. Det ballet på seg, og plutselig skulle jeg kokkelere for 40 betalende. Det var kjempegøy.

Det siste året har laivmiljøet forberedt seg på en av Norges større laiver: Horisont – Stille voktere, et gigaprosjekt på 130 spillere pluss arrangører og medhjelpere. Det måtte jeg jo selvfølgelig være med på. Jeg kommer imidlertid ikke til å fortelle så mye om laiven, for jeg fikk ikke med meg så mye av det som skjedde. Jeg skal imidlertid fortelle om grunnen til det, og min opplevelse av helgen i “Morwyr”.

Horiston: Stille voktere var fantastisk godt arrangert, rent praktisk, men hadde ett designvalg som gir meg nervøse rykninger; alle ordner sin egen mat. Dette er helt uproblematisk for veldig mange, men det er også en del som da ender opp med å ikke spise og bli kjempedårlige. For å unngå dette tok jeg tyren (geita, storfeet… tja) ved hornene og sa: “Jeg kan lage maten!” (Jeg trenger en t-skjorte, eller kanskje et forkle, men den teksten!).

Jeg skulle spille Eliana Satius, av Slakternes hus i Barossa, handelskvinne som eier og driver vertshuet Culina Gallina, eller Høna på folkemunne. Og jeg ville drive vertshus på ordentlig. Spillerne kunne altså kjøpe ett, flere eller alle måltidene hos meg, og en uke før laiven hadde nesten 30 betalt for fullpensjon, og 20 for enkeltmåltider. Disse måltidene skulle jeg lage ute, på bål, og servere i et partytelt. Ingen kan si at jeg ikke har ambisjoner, ihvertfall. Mange har brukt ord som gal, overambisiøs, grenseløs…og de har helt rett. Men…de gærne har det gøy. Og det var virkelig gøy, men ikke utelukkende.

Jeg har storkost meg med planleggingen og forberedelsene. En ting var sikkert: jeg skulle servere hjemmelagde pølser. En helg, og 5 kg kjøttdeig fra en lokal gård gikk med til å lage franske, indiske og norske pølser. Jeg endte også opp med hjemmelaget leverpostei.

Og i tillegg lekte jeg meg med nye og gamle oppskrifter, så menyen bestod av: Gallina Especial (båltaco), Malt Hane (Gallo Pinto aka bønner og ris), Vidundergryte (biff og poteter), grillet kje og hjemmelaget potetsalat, og helt ordinær egg og bacon til frokost (sånn rent bortsett fra at jeg endte med å porsjere noen egg i baconfett, det var skikkelig…fett….å se på). Pølsene kom altfor sent på grillen, men endte som nedriggemat dagen derpå, og det tror jeg en del av nedriggerne var ganske fornøyd med.

Et par timer før laiv var det totalt kaos. Jeg hadde jo bare pakket det nødvendigste, altså en stor skaphenger og en stasjonsvogn full av ting, inkludert en salong, et skatoll og et kje, så det var en del å organisere. Jeg hadde fått opp de to partyteltene som skulle fungere som vertshus og fått gaffet sammen de to stengene som var litt bøyd. Så kom vinden og truet med å ta med seg hele Høna. Alle Barosserne måtte til pers, og brukte en time eller så på å få tjoret teltene fast.

Da briefingen startet hadde jeg såvidt rukket å få på meg undertøyet. Ikke lenge etter start hadde jeg fått på meg klær og fått fyr på grillen, da REGNET kom. Det var egentlig en ganske episk scene. Jeg så en fyr komme løpende i en viss fart, og lurte på hva slags skummel skapning de hadde sluppet løs så tidlig. Så så jeg VEGGEN med vann som beveget seg over tunet, mot oss. Jeg tok et steg inn under teltduken. Som om det ville hjelpe, da veggen TRAFF og ALT ble VÅTT. Det høljet et par timer før det gikk over til småregn, som varte det neste døgnet. Da var “gulvet” i vertshuset blitt til gjørme, som hadde vært fint om vi også hadde en spa-avdeling.

På et punkt i forberedelsene tenkte jeg altså at det ville være kult å helgrille et kje. Et kje er et lite dyr, og ganske overkommelig på min kule grill (som er firkanta, red.anm). Men altså… jah… Jeg kikka på finn, fant en bonde og sendte en epost. Uten at jeg helt skjønner hvordan haddde jeg plutselig et kje i fryseren. På grunn av været var jeg pent nødt til å utsette grillingen en dag. Det er ikke så lurt å ta det mest krevende måltidet på siste laivdag. Ikke minst krevde det såpass med fyring at kullet måtte til pers, temperaturen i luften begynte å passe til temperaturen i grillen og brått tok teltet mitt fyr. Velorganisert som laiven var hadde jeg et brannslokningsapparat på armlengdes avstand, så det hele varte cirka 1 minutt, og takk Gud for det, jeg har fremdeles et slags telt, men jeg hadde egentlig ikke tid til å håndtere en brann. Jeg hadde ikke tid til å laive heller, desverre. Jeg føler egentlig ikke at jeg var med på laiven, mye fordi jeg brukte store deler av tiden til å lage mat, og litt av andre grunner (som kan leses om i terningkast på laivforum), men jeg hadde likevel en veldig fin helg med god mat, og gode folk rundt meg.

Fotograf Ingunn Evensen. Samtykke gitt av alle gjenkjennelige

Det kommer et innlegg om HATTEN. Den ble brukt kanskje et kvarter til sammen, men jeg lagde den og brukte den, så den MÅ blogges. Når jeg får tatt noen fine bilder av kostymene kommer det kanskje noe om dem også. De bildene jeg har er tatt i hurten og sturten siste dagen, når sveis, ansikt og kostyme har fått gjennomgå av naturkrefter og utendørsliv. Men det er ihvertfall helt ekte laiv.

 

Permisjon fra livet?

Ja, man skulle tru det. Har ikke blogget på over 4 måneder.  Som om ingenting har skjedd, liksom. Men det er vel akkurat nettopp det, at det skjer noe hele tiden. Jeg har aldri vært så sliten, så overveldet, så tom i hele mitt liv som jeg har vært disse 4 månedene. Og likevel er livet mitt også så fullt, så rikt og på mange måter veldig godt.

Om man har lest de forrige postene mine nøye har man kanskje fått med seg at jeg var veldig gravid på et tidspunkt. Det er gått over. Nå er jeg i mammapermisjon, ihvertfall noen få uker til. Jeg innser at jeg ikke har blogget noe om Aleksander. Han er vidunderlig skjønn, med rødt hår, dypt blikk og et smil som kan smelte Jostedalsbreen. Han er også veldig sosial (les: lider av intens separasjonsangst) og lager mye lyd (les: gråter mange timer hver dag). Så slik flyr no dagan.

Midt oppi alt det der fant vi på at vi skulle skille oss. Jadda. Det er det lureste vi har gjort på lenge. Sånn rent bortsett fra å lage de to fineste barna i verden da. Det høres veldig rart ut, det er veldig vanskelig å forstå (for oss også) og det er en veldig lang og komplisert historie som du kan få høre om du kommer på besøk (og virkelig virkelig vil), men vi har det mye bedre nå. Vi egner oss best som med-foreldre og bestevenner, og klarer det veldig bra når vi ikke skal prøve å være å være kjærester.

Vi gjør det veldig bra i vårt nye konsept “Familie i nytt format”, men det er også ekstremt krevende. Jeg har flyttet ut av huset, men de fleste tingene mine er der fremdeles, i påvente av å bli pakket. Jeg bor altså på to steder, drar frem og tilbake for å prøve å få orden på sakene, og ikke minst være sammen med Viktor, administrerer en krevende baby, og skal klare meg selv i mye større grad enn jeg noen gang har gjort.  Og selvfølgelig er det masse følelser, tanker, analyser, refleksjoner og spørsmål i alt dette. Jeg startet en blogg som heter Finfint, altså Fin Familie I Nytt Format, og skrev en del innlegg i akutt-fasen, men den har også fått lide under #livet.

Kanskje kommer jeg sterkere tilbake snart, kanskje ikke. Jeg lærer utrolig mye om meg selv i denne prosessen, og en av tingene jeg øver meg på er å prioritere det som viktig, og glemme det som ikke er det. Jeg er usikker på hva henskten med bloggen er, men det er ihvertfall ikke for å havne på noen topplister og samle masse følgere, så jeg har bestemt meg for å ikke bli stresset av de uhyppige postene. I mellomtiden kan dere nyte et par bilder av vår svært sjarmerende familie i nytt format, i Aleksanders barnevelsignelse.