Kristine 2018

Jeg har ikke skrevet noe siden mai, men det betyr ikke at det ikke er skjedd noe i livet mitt, snarere tvert imot – på tampen av året raser tankene. Dette er et brutalt ærlig innlegg. Det er ikke særlig nyansert, og ikke noe hyggelig “god jul og godt nytt år”-innlegg. Det har vært et grusomt år, et viktig år, et skjellsettende år, og jeg har skrevet denne teksten mest for min egen del, for å sortere litt tanker og følelser. Les på eget ansvar.

1. januar skrev jeg på Facebook: 2017 har strekt meg, tøyd meg og vist meg hva jeg faktisk kan klare. Jeg har også fått nye mennesker i livet mitt som har hjulpet meg til å bli mer Kristine enn noen gang Jeg er helt klar for å legge det gamle året bak meg og starte på det nye og det tror jeg er første gang jeg har kunnet si. 2018, uansett hva du har å by på er jeg klar. Godt nytt år.

Vær forsiktig med hva du ønsker deg, sier man. Jeg skulle bare ha visst, sier jeg. Om 2017 var en utfordring, var det ikke engang generalprøven. 2018 begynte med et smell, da Geir og jeg gikk hver til vårt. Jeg pakket det nødvendigste og skviste det inn i en bitteliten leilighet. Det var på mange måter en deilig følelse å stå helt på egne ben for aller første gang i livet, ene og alene, fullt og helt ansvarlig for livet mitt, hjemmet mitt, babyen min. Jeg opplevde enorm mestring, og kjente at så trist som det enn var,  så var det også helt essensielt for at jeg skulle kunne bli mer den Kristine jeg såvidt hadde begynt bli kjent med i slutten av 2017, en Kristine jeg hadde lengtet etter å være, men aldri hadde møtt ordentlig. Det var riktignok et stykke igjen, og masse hardt arbeid som gjenstod.

Våren kom, isen gikk og depresjonen slo til. – «det er vel naturlig, med tanke på det du har gått gjennom» er den vanligste reaksjonen jeg får. Kanskje, ja, kanskje nei. Jeg er ikke deprimert på grunn av bruddet, men bruddet sprakk en byll som har fått vokse altfor lenge, og verken må ut og såret må renses. Beklager den groteske metaforen, men den er helt passende.

Det er mange som har ment mye om livet mitt dette året. Mange har gjort seg sine tanker, og mange har delt dem med meg. Det er helt greit. Jeg ønsker å leve et ærlig liv,  jeg tåler ærlige spørsmål fra de som tåler ærlige svar, og vil gjerne ha ærlige tilbakemeldinger. Det er imidlertid ingen som virkelig vet  hvordan jeg har det, som fullt ut kan forstå. Spesielt ikke siden jeg ikke forstår det helt selv engang og ikke minst sliter med å finne ord som forklarer tilstrekkelig.

Den største, mest smertefulle sorgen sitter fremdeles godt i, det at jeg ikke kan tilbringe så mye tid med barna mine som jeg gjerne skulle ønske. Helsen min gjør det bare ikke mulig. Det har ikke bare vært psyken, men flere fysiske plager som har satt meg ut av spill etter tur og gjort at jeg må prioritere egentid fremfor mammatid. Jeg sliter med å erkjenne og akseptere det, men jeg prøver desperat å fortelle meg selv at det bare er for en periode, at de har det veldig bra sammen med en fantastisk pappa, og at tid sammen er bedre i kvalitet, ikke kvantitet. Støtteapparatet mitt sier det samme, og jeg er glad de er forberedt på å gjenta det til det glir inn. Ikke minst er jeg glad for at den viktigste delen i dette apparatet er en urokkelig kjæreste.

Kapasitet Kapasitet Kapasitet. Det kan godt være overskriften på dette året. Mangelen på, sådan. Folk ser meg på laiv, jeg klarer da å gjøre ting, jeg er da aktiv! Ja, nei. Jeg har alltid vært produktiv, jeg være produktiv, min egenverdi har ligget i det å gjøre noe, lage noe, ha noe å vise til. Og i år har jeg ikke produsert noen ting i forhold til hva jeg er vant til, i forhold til hva jeg ønsker meg, og hva den konstante uroen i kroppen forteller meg at jeg “burde”. Jeg har sydd ett kostyme, jeg har ikke strikket ferdig så mye som en gryteklut, jeg har ikke laget mat, og leiligheten min er fortsatt i totalt kaos. Jeg orker bare ikke. Jeg har startet forfra på livet på mange måter, og er helt tom. Bortsett fra i hodet, der er det fullt. 

Det har vært godt å utfordre meg selv på å gjenbruke og sy om kostymer. Samtidig er jeg fremdeles stressa over alle prosjektene jeg ikke har fått fullført, eller engang startet. Jeg føler fremdeles at jeg gjør noe hele tiden, men mye av tiden går på til å gruble og stresse over alt jeg skulle ha gjort, som jeg ikke orker, og lure på hvor jeg skal begynne.

Det har vært helt essensielt å kjenne på det å måtte si nei, å måtte vurdere hva som virkelig er viktig, og å oppdage hvor mange ting jeg gjør mest fordi jeg tror at folk vil være mer glad i meg da. Det har ført til noen viktige oppgjør, sterk selvransakelse, sorg… og håp. Man må jo prøve å finne noe positivt å si, og da må det være at 2018 var året da jeg endelig klarte å si nei.

Jeg har også brukt store deler av 2018 på forflytning. Det er nok den største frustrasjonen, følelsen av at jeg egentlig ikke har et hjem, men bor på flere steder. Sakene mine er spredt utover eksens bolig og bod, et lager, kjærestens bolig, min bolig og bod og mamma og pappas låve. Jeg er aldri på samme sted som tingen jeg trenger, og jeg får sjeldent hvile, for jeg føler alltid at jeg burde vært på et annet sted. Situasjonen begynte å bli temmelig desperat. Vi hadde aldeles ikke tenkt å kjøpe  bolig sammen på ganske lenge, men da vi fant ut at det rare huset egentlig var vakkert og hadde plass til ALLE drømmene våre, måtte vi bare prøve. Ett av de få forsøkene i 2018 som fikk suksess. Det å ha en dato for slutten av denne hvileløse vandringen er usigelig deilig. Det er bare uker igjen til jeg har ett hjem, til barna mine kan være «hjemme hos mamma» også, til alle tingene mine kan være på ett sted (som ikke er midt på gulvet i stua mi), og jeg kan hvile, fordi jeg ikke burde vært et annet sted.

Jeg føler meg totalt mislykket, som kvinne, mor, kjæreste, ansatt, venn, håndverker, kristen og det meste annet jeg har av roller og identiteter etter dette året. Jeg er veldig lei for alt jeg ikke har fått til. Jeg beklager til alle dere jeg ikke har fått møtt. Jeg ber meg selv om forlatelse fordi jeg ikke klarer å være snillere med meg selv. Jeg trenger denne prosessen. Jeg er her fordi jeg er blitt Kristine. Jeg må bare finne ut hva som skal være med videre og hva som skal ligge igjen, og ikke minst akseptere de tingene, uansett hvor de havner. Dette er det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv. Jeg kan dog gripe fatt i små lyspunkt, som gjør at jeg holder ut, får hodet over vannet av og til, og fortsetter – At barna mine kommer stormende mot meg når jeg møter dem. At jeg har blitt bedre kjent med flere av de nærmeste jeg har, fordi jeg har vært nødt til å snakke om vanskelige ting. At jeg ser at det er viktig å kunne si nei. At jeg har lært å se hva som er viktig og ikke, og luke ut stadig mer av det siste. At noen er glad i meg selv om jeg ikke får til noen ting.  Sola har snudd og det går mot lysere tider.