Huy-pants

Jeg har vært heldig nok til å få teste Mari Mellilots mønster på bukser, og jeg må si det er en fiffig design, med mye skjult lommeplass.

Jeg lagde først en utgave med vide ben, i en stilig og deilig bomullsateng jeg hadde spart til en gang jeg skulle sy en bukse til meg selv. Jeg tenkte ikke på mønstermatching, dog, og da den var ferdig innså jeg at jeg kom til å bli gal av å se på den.

Deretter lagde jeg en utgave med smalere ben, i en deilig viskose. Den hadde jeg også kjøpt for noen år siden, sammen med mønster, for å sy bukse av, før jeg kom på at jeg ikke egentlig syr bukser. Buksen ble temmelig pen, men gjorde det tydelig at jeg har lagt på meg litt etter å ha vært sykmeldt flere måneder.

Jeg bestemte meg for ett siste forsøk med litt av all dressullen jeg har liggende, og brukte mange timer på å klippe en ull/tencel-blanding med teksturstriper, før jeg innså at jeg hadde tenkt feil, og måtte klippe på nytt. På andre forsøk tenkte jeg også litt feil, så jeg endte opp med nydelig stripematch foran og bak, og noe rart i sidene. Jeg var likevel ganske fornøyd, og kunne ihvertfall si at jeg hadde gjennomført en grundig mønster-test.