Laivkavalkaden 2017

Her er vi igjen da – tid for oppsummering. Jeg føler jeg har laivet lite i 2017, samtidig som jeg har vært på mange laiver. Det er nok fordi en del planer er blitt avlyst, istedenfor laiv har jeg i år laget barn, og det krever sitt. Og så må det nevnes at jeg har vært hjelpearrangør på en laiv, og laget en laiv selv.

I januar var jeg på Møte i Føniks-ordenen, som Hestia Jones. Da lagde jeg meg en snasen hatt

 

I mars dro jeg på Re:Seminar, som avdelingsleder for IT-support Gro Therese Aasebø.

I april dro jeg tilbake til Prestegården som Julie Varden, ikledd en kjole med håndsydde cartridge pleats.

St.hans-helga dro jeg til Nattlandet Actarnia, som mesterkokken Prym, for å lage mat til spillerne der. Jeg måtte sy meg en jakke til det fantastiske gule skjørtet mitt, som passet over en stadig voksende mage.

I august var det endelig tid for å avvikle min egen laiv, Hjerterdame 3, eller Ruterkonge, om du vil. Tilbake i rollen som Sophie, bokstavelig talt. Tilbake i tid til da hun var en ung og gravid stuepike. Det krevde sitt av kostymene det også.

Et siste sprell før fødsel ble Freedom 7, som Sainika Holm. Det ble mest observasjon, og det eneste jeg orket å lage var en heklet lue.

6 laiver…må vel være greit, siden jeg var gravid på samtlige. Den første før jeg visste det selv, og den siste bare 5 uker før fødselen (selv om jeg trodde det var 7).

Drektig ku i blomstereng

Når jeg planlegger laiv kikker jeg alltid på moten før jeg bestemmer meg for årstall. Laiven Ruterkonge- Høyt spill ble satt i 1887 mye fordi jeg hadde lyst til å lage en av de fantastiske bustle-kjolene.

Jeg har blitt flink (-ere) til å kjøpe stoff til spesifikke prosjekter, og ikke bare lagerfyll, og på Rainbow sitt vintersalg investerte jeg i en del meter flott rutete, tynn ull, samt en deilig rutete lin.

Som tidligere fortalt forandret jo planene seg brått da jeg ble gravid. For det første skulle laiven flyttes til august, da ull er mindre aktuelt enn i oktober, og jeg kom til å være kjempegravid, så temperatur var enda mer kritisk. Jeg hadde heller ikke lyst til å bruke masse tid og krefter på å sy en mamma-kjole i kostbar ull til som garantert ikke kunne brukes om igjen.  Jeg la imidlertid planer for linstoffet. Jeg fant faktisk et nydelig mønster på ebay, som ble skalert til mine mål, og egnet seg til kulemage. Den ble sendt på god gammeldags cd-rom, med masse ekstramateriell, blant annet en annen kjole som også egnet seg til mage.

Sommeren føk som vanlig forbi, formen var så som så, og jeg begynte å kjenne på presset. Jeg innså at det andre kjolemønsteret var cirka tusen ganger enklere å sy, og bestemte meg for å gjøre det enkelt for meg selv. Jeg klippet prøve, men det stoppet opp i en lang spekulasjon rundt “å fôre eller ikke fôre”. Jeg kjøpte 10 meter chintz på salg på Stoff og stil før jeg dro på ferie. Da jeg kom hjem hadde jeg vondt i ryggen, huset stod på hodet og avmeldingene begynte å tikke inn. Tiden var i ferd med å renne ut. Og samme argument dunket i bakhodet; skulle jeg virkelig slenge sammen en provisorisk kjole av nydelig, kostbar lin? nei.

Jeg føk til byen for å finne noe stoff som passet til et skjørt jeg hadde lånt. I farten rasket jeg også med meg “resten” av en rull med relativt historisk saklig, og veldig søtt, blomstrete stoff (ca 8 meter). Jeg brukte en god stund på å velge og vrake i stoff. Jeg skjønte at det lånte skjørtet ville trenge såpass mye arbeid at det var like greit å sy et nytt. Jeg hadde i utgangspunktet lyst på et av de fantastisk fine skjørtene med flere etasjer med rysjer, blonder og bånd. Helt i tråd med rollen jeg skulle spille måtte jeg bare omfavne mantraet: “Man kan imidlertid ikke få alt man ønsker seg helt i verden”. Dagen etter var et blomstrert skjørte ferdig sydd og dekorert med rysjet silkebånd,  og toppen ferdig montert. Den skulle “bare” draperes. Man skulle tro det var enkelt… tro om igjen.

Altså, absolutt ingenting ser historisk korrekt og 100 % flatterende ut på en 8 månedersmage.  Og det ser ihvertfall ikke ut som på mønsteret. Da jeg endelig klarte å erkjenne det, klarte jeg også å slå meg til ro med at jeg ville se “helt grei” ut.

mde

Jeg har hatt liggende en blondegardin med avrundet kant ganske lenge, med tanke om at den på en eller annen måte kunne bli et fint overskjørt. “Den andre måten” ble rett og slett å klippe den i rett høyde, sy en løpegang og dra snøring gjennom. Kjempeprovisorisk, 0.5 % historisk, men en pen liten detalj for kveldene på jakthytten. Man må jo pønte seg litt!

Den kommentaren jeg fikk mest var at jeg var “søt”. Det var veldig passende for rollen; en 15 år gammel stuepike i uløkka.

Bildet er tatt av Eskil Mjelva Saatvedt og viser mye mer enn strålende fornøyd arrangør enn rollen, som nå skulle toget en relativt usikker fremtid i møte (sånn sett bortsett fra at vi allerede vet hva som vil skje med henne fra 1895-1900 🙂 )

Ruterkonge – Høyt spill

Det blir stadig vanskeligere å blogge om laiver, for det skjer så mye gøy og spennende at man ikke klarer å ha en klar, kronologisk erindring av helgens begivenheter. Og som arrangør er man absolutt inhabil.

Laiven har vært planlagt lenge, men gått gjennom en heftig prosess. I januar fant vi jo ut at laiven måtte flyttes, siden jeg har termin omtrent den dagen laiven egentlig skulle starte. Jeg fant også ut at det var best å skrive den uungåelige kulen på magen inn i historien, selv om det på mange måter tok historien i en helt annen retning. Tanken var å spille ut bakgrunnen til Sophie Brown, altså gå tilbake i tid, og hjem til Skottland, der hun hadde vokst opp som tjener.

Sophie Brown jobbet som stuepike på McBruin Manor, for Baron Theodor Andrew McBruin, som også var hennes far… jada, kjempekleint, og enda mer at han ble spilt av min mann. Velkommen til laiv….

Da hun fant ut hvem som var faren oppstod et vakuum av omsorgssvikt som hun prøvde å fylle på ulike vis, blant annet ved å krype til køys med baronens beste kompis, den kjekke Ambassadøren. Dette fikk uventede og uheldige konsekvenser.

Nå skulle de til jakthytta i Høylandet, sammen med Baronessens indiske familie, et knippe venner og noen lokale krydder. Innimellom kålkasting, teaterstykker, skattejakt, forlovelse, fantastiske måltider, whiskysmaking, og alle andres fascinerende familiedrama, påfulgt av utnevnelse av en ny Raja, ble det bestemt at Sophie skulle bli med Ambassadøren og hans kone (jadda) til Sveits for å bli guvernante for sitt eget barn. Good times!

Jeg hadde det usigelig gøy på laiven, og det er ikke selvsagt når man er arrangør. Ikke minst hadde jeg en drøm av en kjøkkengruppering som gjorde mitt bidrag fullstendig overflødig, så jeg fikk faktisk tid til å observere spillet, og koste meg like mye med andres drama som mitt eget. Jeg vil gi spillerne mine terningkast 7 på en skala *hjerte hjerte*

Det må jo bilder til. Det kommer en post om “Drektig ku i blomstereng”, som jeg har døpt det nye antrekket mitt.

Fotograf Eskil Mjelva Saatvedt.

 

Angrer du på at du ikke var med? Fortsettelse følger 😉

Amalthea – Even more food, Pensjonat Hjerterdame

Joda, jeg skal skrive litt om laiven, men jeg må avslutte kostymeskrytet først. Jeg hadde også “liggende” noen antrekk som endelig fikk komme til sin rett. Først og fremst er jeg egentlig veldig fornøyd med gullantrekket mitt. Det er skjørt og topp laget av Sewsy, som jeg fikk for en del år siden, og som har en utrolig flatterende fasong. Problemet var at toppen ikke hadde ermer, og at jeg er litt større enn henne, så den fikk en uheldig glippe foran. Alt kan jo ordnes med bluser, men det jeg virkelig trengte var aftenantrekk, så jeg ville prøve å konvertere det. Jeg har også hatt liggende en bit mønstret silke, og jeg fant ut at disse to kanskje kunne redde hverandre fra å bli dømt til evig lagring. Jeg hadde lyst på et sånt elegant viktoriansk frontpanel med folder, men det skulle også være minimalt med arbeid, så jeg sydde i en stor firkant med strikk i toppen. Det ble “så der”… Jeg innså også at jeg kom til å få problemet med å kle på meg, så jeg sprettet panelet av i den ene siden. På den måten kunne jeg strekke panelet bedre bak snøringen, og ikke minst komme ut og inn på egen hånd.

Nok en gang feilet jeg på puffen, selv om jeg hadde lagt til litt på mønsteret, men Sewsy bedyret at de var helt korrekte for tiden, så det var ikke slik at jeg ikke tok meg godt ut, jeg bare ønsket meg litt mer puff.

Arrangørene/ Chef Liam Noone og Fru Sophie Brun DahlPå toppen der kan du såvidt skimte Hatten. Pensjonat Hjerterdame har selvfølgelig kontakt med en dugandes modist, så jeg måtte ha en ordentlig hatt.  Og så hadde jeg kjøpt litt forskjellige billige solhatter fra ebay nettopp med de viktorianske laivene i tankene. Valget falt på en liten barnehatt i plastikkstrå, der jeg løsnet pullen og fjernet noen meter så den ble betrakelig flatere, før jeg dampet livsviljen ut av den. Jeg hadde en liten bit nydelig hvit råsilke liggende som jeg kledte utenpå, og deretter var det tid for pynt. Om man googler viktorianske hatter ser man for at konseptet er “ha nok brem til å slenge på det du kan få tak i av pynt”, men jeg ville at stoffet skulle komme til sin rett, så min ble temmelig enkel… hvis man ser bort fra fuglen.

Sportsantrekket var merkelig nok det antrekket jeg gledet meg mest til å bruke, mest på grunn av blusen. Jeg fant nemlig et vidunder av en bluse (eller faktisk to like) på UFF, MED disse deilige puffermene jeg har fått virkelig forkjærlighet til. Jeg hadde også et fløyelsskjørt som jeg hadde laget til Christianus Sextus. Jeg hadde laget en merkelig lukkeanordning, så arbeidet med dette antrekket bestod av å sprette av midjebåndet og sy sammen skjørtet med en mer korrekt foldefordeling.

Det kom absolutt til sin rett under Hjerterdamelekene, da Sophie fikk vist alle de fine folka hvordan man kaster kål.

Laiven var fantastisk moro. Jeg skal ikke gi noe detaljert referat, fordi jeg helt ærlig ikke husker hva som skjedde når, men jeg hadde mange magiske øyeblikk. Sophie fikk endelig treffe sin bror og svigerinne, og hun fikk en stjålen halvtime i fred med sin nye ektemann, hun fikk prøvd å sitte i høysetet, konspirert for ung kjærlighets skyld og virkelig prøvd seg på vertinneoppgaven.

Det beste med denne laiven var å stå som arrangør og se at denne lille lekeplassen man har prøvd å spikre sammen ble tatt over av spillerne og omgjort til en gigantisk fornøyelsespark. Det var akkurat det vi ville, og jeg synes vi klarte det ganske så godt.

Nok en gang hadde Kjetil dratt med seg sitt autentiske kamera fra 1890-noe, samt et snapshotkamera fra 1903 og tok vidunderlige bilder av oss

hjemmeside

AnkaFurbs youtube-rapport

Terningkast

Bilder fra laivgalleriet

 

Lagre

Save

Miss Sewphie

Det er hele tre uker siden laiven Amalthea var ferdig. Sukk. Jeg burde vel skrive langt og intrikat om opplevelsen min, men det er så vanskelig når man har vært arrangør.

Denne gangen tenkte jeg istedenfor at jeg skulle fortelle dere om kostymene mine. Amalthea var vår jubileumslaiv, da jeg og min mann har laivet i henholdsvis 10 og 20 år i år. Likevel er dette første gang jeg virkelig har tatt meg flid i antrekkene. Det er ikke fordi jeg ikke har kunnet teorien, det er bare fordi jeg er så himla utålmodig og mester i prokrastinering og derfor aldri har giddet eller hatt tid til å gjøre ting ordentlig. Nå bor jeg imidlertid 5 minutter unna min venninne, som har tålmodighet til slike ting som å kniple kanter og håndsy all pynten og sånn, så et godt antall sykvelder sammen med henne har vært svært så effektivt.

Jeg bestemte meg for noen betingelser til kostymene:

  • Jeg skulle lage fra innerst til ytterst, undertøy først, deretter plagg og så dekor
  • Jeg skulle lage ferdig ett antrekk før jeg begynte på det neste.

Så først måtte jeg til pers med undertøy. Jeg fikk øvd meg godt på flatfelte sømmer, da jeg slet innmari å få til en chemise/serk som jeg synes satt godt. (Bloggposten chemisery).

Det nevnte vaskede stoffet ble til en serk som jeg i første omgang ikke ble fornøyd med, men da jeg nærmere laiven prøvde den på nytt var den plutselig blitt perfekt, så… da så.

Etter en del forsøk fikk jeg også lagd store nok mamelukker. De ble skikkelig skikkelig fine, bare synd at stoffet ikke var så robust, og at jeg fikk en svært uelegant revne på ene skinka i løpet av laiven. På bildet har de desverre ikke dekor, jeg har sydd på både blondekant og “pintucks”. Jeg har nemlig oppdaget hvilken gave de ulike syføttene er! Jeg har alltid hatt mange ulike syføtter, men min forrige maskin hadde så mange funksjoner at jeg ikek tenkte noe videre over det. Etter at jeg solgte den gamle, utslitte maskinen min og kjøpte en mye enklere en begynte jeg å teste ut føtter. Pintuck-foten gir en flott effekt. En annen stor favoritt er “blind hem foot”, som jeg nå bruker til så og si all falding, både blind og synlig 🙂

Min syvenninne syr fantastiske ting, inkludert korsetter… på bestilling! Så jeg bestilte ett, og ble kjempefornøyd. Høyt bak, så vi unngår ryggvalken, og med SKJE på magen!!!

Jeg testa ut skjørtemønsteret på hvit bomull og det ble så bra at det ble til et skikkelig fint underskjørt. Med noe mellomverk jeg “hadde liggende” og noen timer med rysjing fikk det helt riktig form. Jeg oppdaget like før laiven at det desverre ble litt langt for antrekkene, men jeg løste det ved å sy inn noen liggende folder nederst. Siden jeg ikke hadde så mye tid igjen, har jeg ikke presset foldene. Det var uansett ingen som skulle se under skjørtene mine (trodde jeg).

Jeg har også erkjent at det virkelig er verdt å investere i mønster. Jeg har hatt svært dårlig erfaring med mønster tidligere, det har aldri blitt bra, så jeg har fått litt aversjon. I denne prosessen er en av mine største lærdommer at siden de i “gamle dager” sydde mye mer etter individuelle mål, tar også mønstrene fra den tiden mer hensyn til det og vipps; de blir også enklere å tilpasse.

Jeg har hatt utrolig mye stoff liggende til “en passende laiv”. Derfor bestemte jeg meg av alle ting for å bruke stoffet på et kostyme jeg har hatt liggende i lageret.  Det var egentlig mest for å teste ut skjørtemønsteret igjen, og det ble faktisk veldig bra, så da ble det slik. Jeg skulle lage dagantrekk, og jeg gikk og grudde meg til å tilpasse bodice, siden det er der jeg har klura mest før. Jeg hadde et par dagantrekk liggende, så det var ingen krise, men de hadde bolero, så jeg måtte liksom ha bodice for variasjonens del. Etter et par sykvelder sammen med spillerne våre hadde jeg imidlertid plutselig fått lånt vekk et par antrekk, så da kunne jeg spare både stoff og tid på å lage bolero likevel! Jeg synes det ble riktig så snasent, jeg!

Jeg lekte meg litt med plassering av blonden på skjørtet, jeg lurte på om jeg skulle følge stripene eller falden. Jeg hadde sett et bilde av en kjole der blonden møttes på skrå foran og hadde liksom bestemt meg for det, men siden jeg hadde begrenset med stoff, ble også skråningen begrenset og dermed ble stripene ikke så “bratte” som de kanskje burde. Det ble heller ikke likt foran og bak, men det hadde ingens verden ting å si.

Skjørtet fikk lomme i den ene siden, og jeg er så glad for at jeg gjorde det! Jeg skal aldri ikke ha lommer på laiv igjen! Lukking på laiv-klær er en skummel ting, for man kan ofte være mye mindre eller større på slutten av en laiv enn på begynnelsen. Eller fra gang til gang. Dette skjørtet hadde heldigvis potensiale for en smart løsning: jeg sydde en plakett i åpningen, med flere knapper i. (Den var først i det rutete stoffet, men siden jeg sydde lommen i fôrstoffet bestemte jeg meg for å bytte plaketten også, så det ble gul effekt i begge sidene.) Deretter sydde jeg knapphull i begge sidene av midjebåndet, og sånn har jeg mulighet til å knappe inn eller ut etter behov 🙂

Jeg har sydd et antrekk til, men for at bloggen ikke skal bli for lang, og 2-åringen skal få lagt seg skal jeg fortelle om den i neste innlegg.

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre